Helt siden jeg var liten har jeg levd i troen om at vi bor i et av verdens tryggeste land. Jeg har fått hørt det hele livet mitt; ?vet du at vi bor i et av verdens tryggeste land??, og har sjelden vært bekymret for at krig, terror o.l. skal skje i vårt fine, lille land. Igår motbeviste mine teorier dette. Jeg har vært i Danmark i tre dager, og tok flyet igår. Vi tok toget fra København H til Kastrup, rett før toget kom stakk jeg innom Facebook på mobilen. Statuser som ?Håper ikke dette er et terrorangrep!?, ?vær så snill og si at det er en gasseksplosjon??, ?Norge er ikke trygt lengre?, osv. Magen min gjorde et byks. Hva søren er det som har skjedd i Norge!? Jeg gikk inn på VG på telefonen. Eksplosjon i Oslo. Hele Regjeringskvartalet blåst ut. Det sto at det gikk an å se gjennom hele Regjeringsbygget, usikker på om det har gått an fra før. Tviler på det, siden det sto at det gikk an nå. Hallgeir sto på sitt, visst eksplosjonen var så stor at den hadde blåst betongvegger ned, så var ikke det snakk om noe gasseksplosjon. Dette var en bombe. Terror. Al Quaida? Jeg kjente jeg ble skjelven, fikk vondt i magen, klarte ikke tenke på annet de neste timene.. Terrorangrep i Norge? Hvem hadde trodd? Norge, landet vårt, det mest uskyldige av de uskyldigste landene i verden. Kan umulig være terrorangrep her. Eller kan det? Jeg begynte å tenke. Hallgeir kom med argumenter for hvorfor det kan være terror, hvorfor det kan være Al Quaida som står bak. Gode argumenter. Mens vi gikk på flyplassen, overhørte vi en østlandsk dame som kom med et sabla godt argument: ?Det var jo et ufattelig dårlig tidspunkt å gjøre et sånt angrep på. Midt i fellesferien. Det er fullt mulig at dette bare er en advarsel, en begynnelse, og at det venter mer når folk er på jobb?. Jeg og Hallgeir så på hverandre med blikk som sa at det var en logisk konklusjon. Jeg ble enda mer skjelven, jeg hadde konstant vondt i magen, orket ikke mat, orket ikke noe. Vi gikk på TaxFreen på Kastrup. Jeg hadde planlagt å gå rundt og hamstre, hadde ikke brukt de siste hundrelappene jeg hadde på konto. Jeg endte opp med å ?tvinge? meg selv til å kjøpe en Mojito, for å bruke opp de danske kontantene. Jeg hadde ikke lyst til å kjøpe det engang. Jeg hadde lyst til å være hjemme, i senga mi, sitte og se på noe som fikk meg til å ikke tenke på det tragiske. How I Met Your Mother. Friends. Big Bang Theory. Et eller annet.
Vi satt vedsiden av et ektepar på flyplassen. Norsk ektepar. Østlandsk ektepar, bosatt i Oslo. De hadde vært på ferie alene for første gang. Barna deres var alene hjemme. Som jeg forsto var de rundt 14 år. De bodde et kvarter fra Regjeringskvartalet. De hadde ikke hørt om hva som hadde skejdd, Hallgeir fortalte dem. Moren begynte å gråte, og de satt med hver sin telefon. Jeg tror moren ringte barna.. Hun gikk med tårer i øynene så lenge jeg så henne. Herregud, stakkars barn. Tenk så forferdelig. Første gang de er alene hjemme, også er det et terrorangrep et kvarter ifra der de bor?. Hva kommer de til å svare når læreren spør første skoledag hva de har gjort i sommer? Det er vel ikke det første jeg burde tenkt på ifht dem, men det bare falt meg inn å lure på det.
Jeg tenker på de som har mistet noen. Jeg tenker på de som er skadet, de som er rammet. De som sitter med hundretusen spørsmål som de mest sannsynlig ikke kommer til å få svar på. Hvorfor skjedde det dem? Hvorfor skjedde det her? Hvor syk kan verden være når personer- NORSKE personer gjør dette? Hvor trygge kan vi egentlig være? osv. Hvordan kommer hverdagen til de skadede, de pårørte, være?
På flyplassen i København var stemningen veldig merkelig. Vi merket utrolig godt hvem som hadde fått med seg nyheten om angrepet i Oslo. Ingen hadde trodd at noe sånt kunne skje i et så lite land som Norge. Ufattelig, utenkelig, forferdelig, ekkelt,skummelt, skremmende. Det var en bar på flyplassen som hadde tver der de sendte direktesending av nyheter. Det sto en stor gjeng, inkludert meg og Hallgeir, og så på. Jeg har vært i Oslo èn gang, og det kan jeg ikke huske, men å se bilder av den Norske hovedstaden slik vi har sett bilder av andre steder i verden der det er blitt løst ut selvmordsbomber, var HELT uvirkelig. Danske reportere og journalister snakket om terrorangrep, terrorangrep i nabolandet, terrorangrep i Norge. I vårt lånd. Mitt land. Mest sannsynlig ditt land.
Jeg ville ikke hjem til Norge. Jeg ville langt vekk. Jeg ville til Sør-Amerika, der skjer det aldri sånne ting. Men der skjer det naturkatastrofer. Jeg ville ikke til Sør-Amerika likevel. Jeg ville til et sted der det er 100% trygt. Jeg tenkte lenge. Hvor ER det helt trygt? Hvor kan man garantere at det ikke skjer noe, ikke terror, ikke krig, ikke naturkatastrofer. Det siste jeg tenkte på var månen. Men der er det sikkert sterke stormer. Det er ingen plass i hele universet det er 100% trygt. Vi kan ikke garantere at ingenting kan skje noensteder. Jeg tenkte på familien min, vennene mine, folk jeg ikke har kontakt med lengre. Jeg tenkte på de fire små, uskyldige, herlige barna jeg er tante til. Hvordan reagerer de på dette? De to yngste av dem får nok ikke vite noe. Men de to eldste, T på 10 og B på snart 9. De får nok vite det. Hvordan er reaksjonen deres? Er de redd? Tenker de på det så mye som jeg? Hva tenker de på? Jeg tenkte på søskenene mine, hvor er de? Heldigvis er alle plassert på vestlandet, det fikk jeg bekreftet på torsdag. Men har de fått med seg hva som er skjedd? Går det bra med dem? Jeg tenkte på vennene mine. Mange er på ferie. Ihvertfall 4 av dem er på østlandet\Sverige. Dette kom jeg på når vi satt på flyet. Jeg sendte melding når vi var kommet til Flesland. Det gikk bra med alle sammen. Heldigvis.
Mens vi var på Kastrup var jeg jevnt inne på Facebook på mobilen, og leste hysteriske statuser. ?Hva faen skjer med Norge!??, ?først bombing også skyting på AuFs sommerleir!!!!?. Jeg begynte å skjelve enda mer. Jeg ville være litt alene, tenke litt. så jeg sa at jeg gikk inn for å finne parfyme. ?Er du redd??, spurte mamma. Uten å tenke svarte jeg ja. Selvfølgelig var jeg redd.. bombing og skyting i mitt eget hjemland, kanskje terror, hva er det IKKE å være redd for? Jeg var ikke lenge alene. Jeg turte ikke.. Satt meg tilbake til de andre. Mamma begynte å snakke om at det finnes syke personer i verden, mennesker som ikke godtar andres livssyn og religion og meninger. Det har jeg visst lenge. Men det blir noe annet å tenke det på avstand, nå kom det utrolig nærmt. Det skjedde i Norge. Folk som er uenig i andre sine meninger har angrepet Norge. Så begynte jeg å tenke. Jeg kjenner ei som er medlem i AuF, hun var på Utøya. På Facebooken hennes hadde mange skrevet på veggen hennes. En av de skrev at hun var i god behold. Jeg ble lettet. Å sitte og tenke på om de jeg kjenner er i live eller ikke er noe av det verste jeg har vært borti.
Flyet vårt skiftet gate, jeg trodde det ble kansellert. Det forsvant fra skjermen på gaten vår. Jeg ble enda mer nervøs, og gikk på do flere ganger. Utrolig dårlig i magen.. jeg satt og skalv. Tenkte. Ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde bare lyst til å samle alle jeg kjenner og bare ha det utrolig gøy, sånn i tilfelle noe større skjer over hele Norge. Slik at jeg garantert har et siste minne av alle sammen. Ifølge Facebook har jeg 632venner. Og da er det mange jeg kjenner som jeg ikke har Facebook. Men flyet hadde heldigvis bare skiftet gate, fordi flyet til Amsteram var forsinket. Men jeg blir alltid nervøs når noe sånt skjer, og jeg skal ta fly. Jeg har ikke flyskrekk, det er ikke det. Men hver gang jeg tar fly så tenker jeg på Final Destination og Flightplan. Sjansen er så minimal at det ikke er noe å tenke på egentlig, men likevel. Men det er ikke en sånn tanke som gjør at jeg blir redd for å fly. Men igår var jeg redd før jeg gikk inn i flyet. Det var før de hadde fått tak i gjerningsmann. Det var etter at jeg hadde hørt at en av Al Quaidas medlemmer hadde twitret at vi må vente oss mer. Jeg tenker automatisk flybombing da. Igjen; sjansen er ekstremt minimal, men etter en sånn hendelse vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Jeg er ikke trygg noenplass lengre. Men det kom seg da jeg kom inn på flyet, og hørte barna i setene bak meg. Jeg har en ting med at når det er barn i nærheten, så fjernes all frykt i meg. Jeg husker en gang i barnehagen, det lynte og tordnet. Normalt sett er jeg livredd (LIVREDD!!!) lyn og torden. Men den gangen satt jeg bare i vinduet og så ut på ungene som lekte til tross for været.
Anders Behring Breivik har fått navnet sitt i aviser overalt i hele verden. Med god grunn. Men hat-gruppene på Facebook synes jeg er teite. Ja, han er en av de største (nei?han ER det største) rævhølet som har satt sine møkkete, skitne føtter i Norges land. Men som mange skriver på status på Facebook: ?På en dag som dette er det igjen viktig å huske på at handlinger som dette ikke blir utført av raser eller hudfarger, av stater eller verdensdeler, men av enkeltpersoner og grupper som har mistet fokus på det viktige i Verden: Samhold, omsorg, forståelse, empati og kjærlighet.. spre dette videre! Og ta vare på dine nære og kjære ♥?. Hevn hjelper ingenting, det lærer de fleste i barnehagen. Hat avler hat, og kan ende i krig tilslutt. Og det er noe vi ikke vil ha. Ihvertfall ikke jeg.
Mange kommer til å hate moren, hun kommer til å få høre dette her i VELDIG lang tid fremover. Hvorfor det? Fordi hun er moren? Dette blir ikke helt det samme, men om en fyr blir påkjørt av en annen, går du da til moren til han som kjørte og slenger drit? Hvordan tror du moren til Behring Breivik har det nå? Jeg tror hun har det helt forjævlig, hun kommer aldri til å klare å leve igjen. ?Det fortjener hun?, tenker sikkert mange av dere. Gjør hun det? Fortjener HUN å svi for noe SØNNEN hennes har gjort? Mest sannsynlig har ikke hun visst om hennes sønns galne planer engang. Hun er i sjokk hun også.. Stakkars dame, tenker bare jeg. Selvsagt fortjener guttungen hennes å havne i fengsel, så lenge som det er mulig, men hun er jo ødelagt på lik linje som alle de rammede er.
Ord kan dessverre ikke beskrive alt jeg føler nå. Det er forferdelig å ikke kunne sette ord på alt. (selv om jeg har hittil satt 1895 ord på dette her?) Men jeg håper for alles skyld at noe lignende ikke skjer igjen, at dette er det eneste som skjer, og at truslene Al Quaida kom med bare er tomme trusler? Men jeg kommer aldri til å bli helt trygg, for verden er syk, mennesker er syke, og det finnes dessverre ingen kur mot slike folks syke tanker. Mine varmeste medfølelser og tanker går til de rammede, de omkomne og de pårørende. <3
(dette innlegget er kopiert fra den andre bloggen min, http://martamoren.wordpress.com)
